Arne Utvik sin fortelling - Skrevet av Aadne Utvik - 02.03.2009

”9. april 1940 var en godværsdag. Den dagen ble det stopp i alt som hadde å gjøre med forretningsvirksomhet.” Slik begynner Arne Utvik sin fortelling.

Første dag i krigen

Ryktene gikk kolossalt den dagen. Fly passerte over oss. Vi fikk høre at det var blitt bombet nord på Slettå, og at det fløt både folk og fe rundt omkring over alt.

Det var jo i vårvinna, og vi hadde tatt inn et stort lager av jordbruksvarer. Men det kom ingen kunder. Det var en voldsom forvirring. Alle tenkte bare på krig. Vi stengte forretningen så å si i flere dager.

Dyktige medarbeidere
De som var i forretningen i aprildagene 1940 var Lovise Østhus, Ove Lyngstad og Leif Sævereide. De var hos oss gjennom hele krigen. De var den faste stammen som forretningen kunne stole på, og som vi kan takke for at det gikk så godt.

Det ble stopp med levering av alle varer. Men etter hvert begynte bøndene å få for lite kraftfôr. Da reiste jeg til byen og fikk tak i en snurpebåt. Så for vi av garde til Stavanger med den båten. Folk sa vi var modige. Båten ble lastet med sekker på dagen, og bøndene ble hjulpet.

Så kom rasjoneringskortene. De skapte mye bryderi for oss. Det var usikkerhet med hvordan kortene skulle brukes. Men Lovise Østhus, som hadde å gjøre med bokholderiet, gjorde en svært god jobb i den sammenheng. Hun var meget nøye, og alle fikk det se skulle ha. Ingen klarte å overtale henne eller true henne. Det var nok de som prøvde seg – men jeg skal ikke nevne navn.

Vareknapphet
Jeg fikk i oppdrag av Rogaland Felleskjøp å ordne med gjødning, kraftfôr og frø også i søre delen av Karmøy. Jeg måtte reise til Åkra og fordele varer. Så det var mye å stå i.

Situasjonen i 1941-42 var at det var vanskelig å få fatt i varer, vanskelig å få varene fram, og vanskelig å dele ut varene. Men med de flinke medarbeiderne vi hadde gikk det bra.

Når det gjaldt trelastforretningen ble konsekvensene store ved at tyskerne straks begynte å bygge brakkeanlegg. Og de forlangte med en gang å få trelast. Men dette ville jeg ikke være med på og sa nei. (Det var nok et par forretninger i Haugesund og en i Kopervik som leverte.)

Mitt nei betydde at vi fikk svært lite leveringer av trelast og sement gjennom resten av krigsårene.

Sildesaltingen
Når det gjaldt sildesaltingen på Mortanes (Jodden) var vi begynt å salte sild for Østbø i Stavanger vinteren 1939-40. Min svigerfar Kristian B. Hausken ga meg råd om alle sider ved denne aktiviteten. Svoger Bendik Hausken var også til god hjelp.

I 1940 hadde jeg kvote og saltet noen tønner. Men så kom 1941 og det måtte søkes om ny kvote. Da var det bare tyskerne som skulle ha sild. Men jeg var en stabukk. Igjen sa jeg nei. Jeg ville ikke være med på noen kvote.

Jeg husker at bror av svigerfar, banksjef Knut Hausken i Haugesund Forretningsbank, ringte meg og spurte hva jeg mente med min beslutning. Han sa han respekterte meg for mitt standpunkt og trodde ikke jeg risikerte noe.

Dermed saltet jeg ikke sild i hele krigen. Jeg kunne tjent mye penger – men penger var dog ikke alt.

Fordel ved å være bonde
Vi som hadde gard hadde det godt. Alt var regulert, men vi jukset og hadde kanskje en gris på lur. Og vi prøvde å slakte ”svart”.

Jeg husker godt da min bror Augvald og jeg slo i hjel en svær stut. Vi hadde aldri slaktet før. Augvald var sterk og slo til stuten med slegge, men han tore ikke stikke. Så jeg røk på dyret og stakk det jeg kunne. Det gikk fint. Og så hengte vi opp skrotten i steinbukken og flådde. Nå ble det kjøtt til alle familiene våre – og noe ga vi til de som arbeidet for oss på ”Lageret”.

Også når vi tresket, jukset vi. Det skjedde ved at noe korn ”tilfeldigvis” rant gjennom golvet i låven. og de som var ”embedsmenn” og som kontrollerte forsto liksom ikke dette. Så alle greide å lure unna en del fra tyskernes kontroll.

Blikra-brødrene på Karmlund Mølle nektet ikke å male når vi kom med ”svart mjøl”. De gjorde en stor innsats på denne måten.

Arrestert
Jeg var med i den hemmelige motstandsbevegelsen Mil.org. Noe gikk galt. Søndag 7. februar 1943 ble jeg arrestert. Jeg satt i fengsel i Haugesund og Stavanger til jeg endte på Grini. Den tredje sønnen Einar Magne var 6 uker gammel da jeg ble tatt.

Min bror Augvald var også blitt arrestert. Han var student, og var blitt tatt sammen med noen andre studenter i Trøndelag på vei til Sverige på ski. Det var i julehelga 1942.

Da Augvald og jeg var borte styrte søster Aasta (nr.7) og min kone Aasta garden sammen. Ove Lyngstad og Leif Sævereide var med og hjalp til i onnene.

Augvald og jeg ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Heldigvis fikk vi ”pakkepost” heimefra. Det kom vel med. Vi fikk jamt ei pakke i uka. Innholdet var mye slikt som kom fra garden.

Fullmakter
Da jeg satt på Hauge Kretsfengsel måtte jeg tenke både kortsiktig på familiens situasjon, men også mer langsiktig - på forretningen og gardsbruket. Derfor fikk jeg anledning til å ordne med personlige avtaler, slik at noen fikk de nødvendige fullmakter. Det ble min svigerfar på Hauskje som jeg bestemte meg for å satse på. Han hadde vært mye med i styre og stell, og var godt kjent som en ordens kar. Han hadde gode kontakter med banker og lignende om noe skulle ordnes opp i.

Dermed kunne jeg slappe av med å føle ansvar for det materielle. Jeg visste jeg ville få nok å tenke på framover, særlig på hvordan jeg skulle unngå å sprekke om jeg ble utsatt for tortur.

Framtida så ikke videre lys ut. Det gjaldt å mobilisere det som fantes av mot og optimisme. Jeg kunne jo ikke gi opp, når jeg tenkte på de verdier jeg hadde i familie, slekt og venner.

Innflytningsklare boliger