Publisert 17.november 2023
A. Utvik 100 år - DEL 3
Gave fra Nansen i fangeleir
Hjemkomsten fra fangeleir i 1945. Arne Utvik sees til høyre for mannen med brillene, mens broren Augvald er nr. 2 fra venstre. Legg merke til guttene til høyre i bildet: Det er Utviks sønner Kristian (foran) og Aadne (bak).
Item 1 of 1
Arne Utvik sin fortelling - Skrevet av Aadne Utvik - 02.03.2009
”9. april 1940 var en godværsdag. Den dagen ble det stopp i alt som hadde å gjøre med forretningsvirksomhet.” Slik begynner Arne Utvik sin fortelling.
Første dag i krigen
Ryktene gikk kolossalt den dagen. Fly passerte over oss. Vi fikk høre at det var blitt bombet nord på Slettå, og at det fløt både folk og fe rundt omkring over alt.
Det var jo i vårvinna, og vi hadde tatt inn et stort lager av jordbruksvarer. Men det kom ingen kunder. Det var en voldsom forvirring. Alle tenkte bare på krig. Vi stengte forretningen så å si i flere dager.
Dyktige medarbeidere
De som var i forretningen i aprildagene 1940 var Lovise Østhus, Ove Lyngstad og Leif Sævereide. De var hos oss gjennom hele krigen. De var den faste stammen som forretningen kunne stole på, og som vi kan takke for at det gikk så godt.
Det ble stopp med levering av alle varer. Men etter hvert begynte bøndene å få for lite kraftfôr. Da reiste jeg til byen og fikk tak i en snurpebåt. Så for vi av garde til Stavanger med den båten. Folk sa vi var modige. Båten ble lastet med sekker på dagen, og bøndene ble hjulpet.
Så kom rasjoneringskortene. De skapte mye bryderi for oss. Det var usikkerhet med hvordan kortene skulle brukes. Men Lovise Østhus, som hadde å gjøre med bokholderiet, gjorde en svært god jobb i den sammenheng. Hun var meget nøye, og alle fikk det se skulle ha. Ingen klarte å overtale henne eller true henne. Det var nok de som prøvde seg – men jeg skal ikke nevne navn.
Vareknapphet
Jeg fikk i oppdrag av Rogaland Felleskjøp å ordne med gjødning, kraftfôr og frø også i søre delen av Karmøy. Jeg måtte reise til Åkra og fordele varer. Så det var mye å stå i.
Situasjonen i 1941-42 var at det var vanskelig å få fatt i varer, vanskelig å få varene fram, og vanskelig å dele ut varene. Men med de flinke medarbeiderne vi hadde gikk det bra.
Når det gjaldt trelastforretningen ble konsekvensene store ved at tyskerne straks begynte å bygge brakkeanlegg. Og de forlangte med en gang å få trelast. Men dette ville jeg ikke være med på og sa nei. (Det var nok et par forretninger i Haugesund og en i Kopervik som leverte.)
Mitt nei betydde at vi fikk svært lite leveringer av trelast og sement gjennom resten av krigsårene.
Sildesaltingen
Når det gjaldt sildesaltingen på Mortanes (Jodden) var vi begynt å salte sild for Østbø i Stavanger vinteren 1939-40. Min svigerfar Kristian B. Hausken ga meg råd om alle sider ved denne aktiviteten. Svoger Bendik Hausken var også til god hjelp.
I 1940 hadde jeg kvote og saltet noen tønner. Men så kom 1941 og det måtte søkes om ny kvote. Da var det bare tyskerne som skulle ha sild. Men jeg var en stabukk. Igjen sa jeg nei. Jeg ville ikke være med på noen kvote.
Jeg husker at bror av svigerfar, banksjef Knut Hausken i Haugesund Forretningsbank, ringte meg og spurte hva jeg mente med min beslutning. Han sa han respekterte meg for mitt standpunkt og trodde ikke jeg risikerte noe.
Dermed saltet jeg ikke sild i hele krigen. Jeg kunne tjent mye penger – men penger var dog ikke alt.
Fordel ved å være bonde
Vi som hadde gard hadde det godt. Alt var regulert, men vi jukset og hadde kanskje en gris på lur. Og vi prøvde å slakte ”svart”.
Jeg husker godt da min bror Augvald og jeg slo i hjel en svær stut. Vi hadde aldri slaktet før. Augvald var sterk og slo til stuten med slegge, men han tore ikke stikke. Så jeg røk på dyret og stakk det jeg kunne. Det gikk fint. Og så hengte vi opp skrotten i steinbukken og flådde. Nå ble det kjøtt til alle familiene våre – og noe ga vi til de som arbeidet for oss på ”Lageret”.
Også når vi tresket, jukset vi. Det skjedde ved at noe korn ”tilfeldigvis” rant gjennom golvet i låven. og de som var ”embedsmenn” og som kontrollerte forsto liksom ikke dette. Så alle greide å lure unna en del fra tyskernes kontroll.
Blikra-brødrene på Karmlund Mølle nektet ikke å male når vi kom med ”svart mjøl”. De gjorde en stor innsats på denne måten.
Arrestert
Jeg var med i den hemmelige motstandsbevegelsen Mil.org. Noe gikk galt. Søndag 7. februar 1943 ble jeg arrestert. Jeg satt i fengsel i Haugesund og Stavanger til jeg endte på Grini. Den tredje sønnen Einar Magne var 6 uker gammel da jeg ble tatt.
Min bror Augvald var også blitt arrestert. Han var student, og var blitt tatt sammen med noen andre studenter i Trøndelag på vei til Sverige på ski. Det var i julehelga 1942.
Da Augvald og jeg var borte styrte søster Aasta (nr.7) og min kone Aasta garden sammen. Ove Lyngstad og Leif Sævereide var med og hjalp til i onnene.
Augvald og jeg ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Heldigvis fikk vi ”pakkepost” heimefra. Det kom vel med. Vi fikk jamt ei pakke i uka. Innholdet var mye slikt som kom fra garden.
Fullmakter
Da jeg satt på Hauge Kretsfengsel måtte jeg tenke både kortsiktig på familiens situasjon, men også mer langsiktig - på forretningen og gardsbruket. Derfor fikk jeg anledning til å ordne med personlige avtaler, slik at noen fikk de nødvendige fullmakter. Det ble min svigerfar på Hauskje som jeg bestemte meg for å satse på. Han hadde vært mye med i styre og stell, og var godt kjent som en ordens kar. Han hadde gode kontakter med banker og lignende om noe skulle ordnes opp i.
Dermed kunne jeg slappe av med å føle ansvar for det materielle. Jeg visste jeg ville få nok å tenke på framover, særlig på hvordan jeg skulle unngå å sprekke om jeg ble utsatt for tortur.
Framtida så ikke videre lys ut. Det gjaldt å mobilisere det som fantes av mot og optimisme. Jeg kunne jo ikke gi opp, når jeg tenkte på de verdier jeg hadde i familie, slekt og venner.
Da far ble arrestert
Skrevet av Aadne Utvik - 04.04.2008
En gutt er nettopp fylt 7 år. Uten forvarsel dukker tyskere opp og arrester pappaen hans. Det er en opplevelse han aldri glemmer. Et spørsmål ble viktigere enn noe annet under krigen: Ville pappa komme tilbake igjen?
Februar 1943: En øyeblikkskildring.
Vi hører uvante lyder fra ytre gangen. Jeg og min 1½ år yngre bror Kristian er i stua. Hushjelpen er ovenpå hos vår nyfødte bror Einar Magne. Fremmede stemmer og tunge støveltramp fyller gangen. Det er ikke far og mor vi hører, for de har syklet til Hauskje til bestemor og bestefar. Døra går opp og inn kommer far sammen med tyske soldater. De har geværer. Far sier at vi skal ikke være urolige. Han skal bare pakke noen klær i en ryggsekk. Han skal snart komme tilbake. Hushjelpen kommer ned og trøster oss. Etter at far har gitt oss avskjedsklemmer og forsvunnet sammen med soldatene går det opp for oss at han er blitt arrestert. Vi sitter redde tilbake og venter på mor. Tenk om tyskerne skyter far ….
Besøk i fengsel
Fengslet i Haugesund husket jeg som et kjempestort murhus med mange høye piper. Det ble kalt Haugå. Jeg fikk være med da mor skulle besøke far. Jeg ble veldig tissetrengt da jeg så det skumle huset. Mor banket på et bolighus og jeg fikk komme på innedoet. Det var merkelige greier. Mor dro i ei snor og så kom det vatn der jeg hadde tisset. De fine i by’n hadde det sannelig flott. Det var mange mammaer og noen barn stuet sammen på et venterom. De voksne snakket om at det var soverommet til en tysk offiser. Da det var vår tur ble mor og jeg ført opp en jerntrapp midt i en høy hall. I andre etasjen gikk vi inn i et rom på høyre side. En alvorlig mann satt bak et bord. Det sto glass på bordet og en slags høy glassvase med vann i. Far kom inn. Han virket bleik. Alt mor og han snakket sammen om ble oversatt til tysk. Det var for at mannen bak bordet skulle passe på at det ikke ble sagt noe galt. Jeg hadde fått en liten eske drops av ei butikkdame som het Marta Kallevik. Den hadde jeg spart til far. Jeg trodde jeg var veldig lur og ”smuglet” esken over i fars hånd. Ingen skulle se hemmeligheten. Men straks før møtet var slutt viste far den til mannen-bak-bordet og spurte om å få beholde gaven. Det fikk han. Jeg ble veldig glad, selv om jeg var nokså søtsjuk. I løpet av våren lærte jeg navnene Grini og Sachsenhausen. Også fars yngre bror Augvald ble sendt til samme konsentrasjonsleir. Mor fikk sende matpakker og brev til Tyskland. Jeg fikk oppgave å gå til sogneprest Lars Skadberg på Avaldsnes prestegard med mors brev. De måtte oversettes til tysk. De brevene som kom fra far var på tysk og måtte også oversettes. Det var på den tiden kirken ble kamuflert. Det ble mange underlige inntrykk for en liten farløs gutt.
Fredsdagene i mai 1945
Det var blitt 7. mai. Vi ungene skjønte noe stort var i vente. Det ble heist norsk flagg på garden. Det var noe vi ungene ikke hadde sett før, men skjønte at de voksne gjorde noe ulovlig. Jeg glemmer aldri utsynet mot Karmsundet med den kamuflerte Olavskirken den dagen. På riksvegen dukket det brått opp et underlig opptog. Tyske soldater gikk etter flere hestekjerrer. Fraktet de våpen, tro? Vi barna ble redde. Tenk om soldatene kom i tunet og skjøt på oss. Vi sprang til løa og gjemte oss i høyet. Om kvelden hadde noen vært og hentet en kasse med lyd i. Den kaltes radio og hadde vært innlevert til tyskerne og plassert på loftet i kirken. Mange ungdommer kom innom og hørte på når studenter som sang fra trappa til Universitetet. Vi hørte Ja vi elsker og andre sanger som hadde vært forbudt å bruke på skolen og møter. Det gildeste med fredsdagene var at vi hadde fått melding om at far og onkel var kommet til Sverige i noen hvite Rødekors-busser. Den dagen de skulle komme til byen ventet vi lenge i en rød sal på Festiviteten i Haugesund. Det gikk rykter om at bussen var blitt forsinket. Plutselig ropte mitt søskenbarn Aadne Haavik: ”Bussen er kommen. Eg har sett onkel Arne og onkel Augvald!” Det ble mange klemmer og gledestårer. Jeg og Kristian og fars unge fetter Ådne Øystein fikk bli med tysklandsfangene ut på en altan. Der var det taler og hver enkelt av dem fikk blomsterbukett. Eksfangene måtte fram på en liten balkong og motta hurrarop fra en stor folkemengde på Rådhusplassen. Et flott fotografi har gjort den 28. mai til en dag som for alltid er blitt bevart i minnet. (Minnene er med i artikkelen «Krigsminner og tusenårsfreden». Ætt og Heim 2007.)
Gave fra Nansen
Sachenhausen 1944
Da Arne Utvik (f. 1909) satt som fange i den tyske konsentrasjonsleiren utenfor Berlin var han fangekamerat med arkitekt Odd Nansen. De arbeidde sammen på et snekkerverksted fra 1944 til ”de hvite bussene” til Røde kors reddet dem straks før krigen sluttet i maidagene 1945.
Da Odd Nansen var sønn av den berømte Fridtjof Nansen fikk han større privilegier enn de andre fangene. Han fikk blant annet lov å tegne karikaturer av folk. Da Arne Utvik fylte 35 år fikk han en tegning av Odd. Tegningen ble seinere gjengitt i svart-hvitt i hans store 3-binds verk om fangelivet på Grini og i Sachsenhausen. (Fra dag til dag, Dreyer 1946.)
Noen karakteristisk
Østlendingen Odd Nansen syntes det var morsom når jubilanten snakket karmøydialekt og for eksempel sa ”dajen” – her skrevet da’jen. Hammer og trefjøl passet godt i hendene på en trelasthandler fra Avaldsnes.
De som kjente Arne Utvik visste at han var litt kalvbeint og at han hadde en nese med ”skihopp” på. Dette har tegneren utnyttet på en humoristisk måte. Vi ser at fangen har store byller på halsen og i ansiktet. Han er ubarbert og har store nesehår. Han er ganske mager. Slik var det å være fange i konsentrasjonsleir.
På 35 års dagen er Arne Utvik ennå oppegående. Siden ble han svært syk. Tankene den 23. novemper var nok hos familien i Norge. På bildet flyr han over piggtrådgjerdene og skuer nordover.
Minner fra fangekameratene
Noen av de Arne Utvik jobbet sammen med har skrevet navnetrekkene på baksida av kartongen. Vi finner navn både fra Norge, Danmark, Tyskland, Tsjekkoslovakia og Sovjet-Russland. ”R. Andersen” var fra Odense. Kontakten med kommunisten og dreieren Robert varte livet ut for Arne Utvik. De to og Odd var av de heldige som overlevde fangenskapet..